Artsinformasjon

Kjennetegn: En stor, grågrønn fink med kraftig nebb og gule tegninger på vingene. Gule felter på halen blir synlige i flukt.

Lyd: Grønnfinken har en klangfull kanarifugllignende sang der en slags “tuit”-lyd gjentas i sekvens. Den har flere strofer der forskjellen virker å være at de enkelte “tuit”-lydene unnagjøres fortere, slik at spennet går fra strofen “tuit-tuit-tuit-tuit” via “tu-tu-tu-tu-tu” til den tettere “ryryryryyyyt”.

Utbredelse: Grønnfinken trives ved åpen kulturmark i lavlandet og langs kysten der den ernærerer seg på ulike typer frø. Finnes i det meste av landet, men er mer fåtallig som hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: For det meste vegetabilsk kost, og i mindre grad insekter. Den er en vanlig gjest på fuglebrettet.

Forflytninger: En god del grønnfinker overvintrer i Norge, mens andre trekker til Nord-Europa, England og til vestkysten av Sverige i perioden september-oktober.

Hekkebiologi: Reiret bygges gjerne et par meter over bakken i einer, gran eller i hekker, og eggleggingen tar i Sør-Norge til i april, og i mai lenger nord. I Sør-Norge er det vanlig med to kull.

Kjennetegn: En 30 cm. stor grønn hakkespett. Kjønnene er ganske like, men hannens svarte skjeggstripe har i motsetning til hunnen rødt fyll. Overgumpen er mer gulgrønn enn resten av fuglen, og skiller seg tydelig ut når den flyr. Issen er helrød. Lydmessig ligner den på gråspetten, men “kly-kly-kly”-lydene daler ikke i intensitet på samme måte som hos denne.

Habitat: Grønnspetten foretrekker løv- eller blandingskog.

Forflytninger: Dette er ingen utpreget trekkfugl. Den blir med rette karakterisert som en stand- og streiffugl, og kun mindre bevegelser har blitt registrert i Norge.

Næring: Mye av maten blir funnet på bakken, og grønnspetten er en spesialist på maur. Vinterstid kan de grave seg gjennom mer enn en halv meter snø for å nå ned til maurtuer. I tillegg finner de mat i råtne trær, der larver av ymse treborende insekter er favoritten.

Hekkebiologi: Reirhullet blir hakket ut av begge kjønn høyt i et løvtre. Grønnspetten kan bruke gamle reir som den “pusser opp”. I mai legges rundt fem (oppptil ni) egg som ruges ut i løpet av 15 til 17 døgn. Etter at ungene har blitt foret med maur og maurpupper i tre ukers tid, er de klare for å hoppe ut av reiret. Foreldrene mater ungene et par uker etter at de har forlatt reirhullet.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.