Artsinformasjon

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende. Ungfugler er lik hunnen.

Lyder: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangerens, men bokfink synger kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende myke trillen til løvsanger. Lokkelyden er en kort “ping” eller “fink”, som kan gjentas hyppig.

Utbredelse: Bokfink er en av Norges mest tallrike arter i sommerhalvåret, og finnes hekkende i hele landet, men i mindre tettherer i Nord-Norge. En relativt fåtallig vintergjest hos oss, som overvintrer i størst tettheter kystnært fra sørsiden av Trondheimsfjorden og sørover til Østfold. Mer fåtallig ellers i landet på denne tiden av året.

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Næring: Om sommeren spiser bokfink først og fremst insekter og edderkopper. Om høsten skifter den til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

På fõringsplassen: Bokfink er spesielt glad i solsikkefrø, som den gjerne leter etter på bakken under fuglebrettet. Opptrer ofte enkeltvis eller i små grupper, og sees sjelden i større antall samtidig på fõringsplassen om vinteren. Når trekkfuglene ankommer om våren kan riktignok nylig ankomne flokker tiltrekkes av utlagt mat.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: Utgjør sammen med måltrost de to små trostene i Norge. Rødvingetrost skilles fra måltrost på sin kraftige hvite overøyestrek, røde flanke og røde undervinger.

Sang: Arten er en utpreget dialektsanger. Det vil si at det er stor geografisk variasjon på sangen. I Trondheim ble det på 70-tallet gjort en studie der det ble uskilt sju distinkte dialekter. Og reiser du litt rundt i Norge om våren vil du høre at de ulike populasjonene høres forskjellig ut. Det er selve sangstrofen som varierer. Den består ofte av klare fløytetoner som faller i frekvens mot slutten. Etter denne strofen avslutter alle med såkalt “trostskvalder”, noe som gjør at arten er lett å kjenne igjen – til tross for stor variasjon.

Utebredelse: Rødvingetrosten er en vanlig art i hele Norge, og den finnes hekkende helt fra kysten og opp til vierbeltet i fjellet.

Hekkebiologi: Habitatkravet i hekketiden er ikke særlig omfattende, men den foretrekker å legge reiret i lave busker eller yngre plantet skog. Hekkesesongen begynner i april i Sør-Norge, mens den i Finnmark gjerne ikke kommer i gang før i midten av mai.

Forflytninger: De fleste norske rødvingetrostene trekker ut av landet i løpet av september og oktober for å overvintre på De britiske øyer eller på Kontinentet. Returtrekket om våren kommer i gang allerede i starten av mars. På trekket opptrer gjerne rødvingetrosten i flokker.

Næring: På foringsplassen foretrekker de bær og frukt.

Utbredelse: Vintererla finnes hos oss vesentlig i lavereliggende strøk på østlandet. Vi finner den også spredt i resten av Sør-Norge, og meget begrenset i Nord-Norge. Den har i løpet av de siste ti åra økt betraktelig på Sør- og Vestlandet, der den tidligere var en meget sparsom hekkefugl. Den norske bestanden ble i 1994 anslått til å være 200 – 1000 par (Norsk Fugleatlas, NOF). Dette tallet vil nok bli kraftig oppjustert med tiden.

Habitat: Arten er nært knyttet til rennende vann, fra elvestrk til fosser. Reiret legges ofte på lite tilgjengelige plasser, gjerne i bratte heng ned mot elveløp.

Næring: Insekter, larver og krepsdyr som den finner nært vann danner næringen.

Bevegelser: Til tross for navnet er vintererla en uvanlig overvintringsgjest her til lands. Våre fugler trekker ut om høsten i september og oktober, og kommer tilbake om våren i mars og april. På Jærstrendene og på Lista kan man finne overvintrende fugler. Overvintringsområdene til de fleste vintererlene ligger i Sør-Europa og Nord-Afrika.