Artsinformasjon

Kjennetegn: Arten er vanligvis rødbrun. Lengden på voksne individer kan variere, men ligger gjerne et sted mellom sju og 15 cm. Unge individer har mørke lengdebånd på kappen og kroppssidene. Hodet og tentaklene er mørke, og slimet er gulrødt.

Norsk forekomst: Brunskogsneglen er en relativt ny art i Norge. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet har arten spredt seg nordover i Europa med menneskelig hjelp, først og fremst med importert jord og plantemateriale. Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Frankrike og på den iberiske halvøy. Så seint som i 1988 ble den for første gang påvist i Norge. I dag finnes den utbredt langs kysten fra svenskegrensa i sør og nordover til Trondheimsfjorden.

Livssyklus: Brunskogsneglen har ettårig livssyklus der eggene legges om sommeren og høsten og de voksne sneglene dør før vinteren. Milde og fuktige vintre har gitt sneglen optimale forplantnings- og leveforhold de siste åra (stor unge- og eggoverlevelse).

Annet: Sneglene forårsaker store skader på blant annet på grønnsaker, korn, poteter, prydplanter m.m. Som nykommer i den norske faunaen har arten få naturlige fiender. Når man vet at hvert individ kan produsere opptil 400 egg årlig, kan bestanden eksplodere i “gode” år.

Vanlig frosk er funnet over hele landet, og kan gå til høyder over 1000 meter over havet i fjellstrøk i Sør- Norge.

Karpefamilien er verdens største fiskefamilie med 1600 arter, og samtlige lever i ferskvann. I Norge finnes 15 arter, hvorav 4 er innført av mennesker. Flere arter har også fått økt utbredelse pga utsettinger (f. eks. ørekyt og karuss). De fleste artene finnes bare i den sørøstlige delen av landet, men ørekyt og karuss er utbredt over stort sett hele Norge.

Kjennetegn: Meitemarken har mange små ledd, og de voksne har et belte. Om du ser nøye etter, har hvert ledd fire små børster. Meitemarken er både hann og hunn på en gang, du finner åpningen for de hannlige kjønnsorganene foran beltet. De fleste barn har funnet meitemarker når de har gravd i jorda, den lever over alt.

Medlemmene av meitemarkfamilien er overveiende terrestriske og ernærer seg på organisk materiale i jordsøylen og/eller på jordoverflaten. De 19 norske artene varierer i lengde mellom 2-30 cm.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa, og finnes også store i deler av Asia. På verdensbasis finnes ni underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.