miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Aktiviteter >

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Innføring i planktonalgenes økologi

 Lysforholdene er en overordnet miljøfaktor for planktonalgene. Det er bare i de øvre vannmasser det er lys nok til fotosyntesen, og det blir derfor livsnødvendig for algene å holde seg svevende i denne sonen som kalles den eufotiske sonen. Hvor dypt den eufotiske sonen gar varierer sterkt med årstidene, planktonmengden og partikkelmengden i vannet. Dette virker inn på sammensetningen av plankton-samfunnene da ulike arter har ulike lyskrav. Planktonalgene har utviklet en rekke tilpasninger for å kunne motvirke synking. Noen har flageller som de kan svømme med. og det er påvist at de foretar vertikal vandringer bestemt av lyset. Men ved sterke vannbevegelser vil de ikke kunne svømme mot strømretningen. Ved å øke overflaten vil synkehastigheten avta. Cellene kan ha lange horn og utvekster eller være bundet sammen i lange kjeder eller pa andre måter danne kolonier. Andre kan danne gassblærer som gjør at de stiger til overflaten. Innleiring i slim eller gele gir også større flyteevne. Fett som opplagsnæring er også gunstig for flyteevnen. Antall arter av planteplankton kan variere betydelig i de ulike vannmiljø. I mange vann kan man, om alle artene registreres, kommme opp i et artsantall på flere hundre. På ett tidspunkt kan noen arter dominere, pa et annet andre. Hvilke arter som dominerer avhenger av årstiden. Årssyklus i ferskvann kjennetegnes ved oppblomstring vår og høst. Sirkulasjonsprossesser i vannet bringer næringsstoffer fra bunnen opp i de øvre vannlag. Det gjelder først og fremst næringsstoffer som fosfater og nitrater, men i tillegg har algene også behov for andre stoffer. Det gjelder f.eks. kiselalgene hvor hovedbestanddelen i algenes skall er fast kiselsyre (SiO2). Når mengden kiselalger øker om våren, avtar mengden silisium og andre næringsstoffer i vannet. Om vinteren vil det under isen finnes små arter som krever lite lys og lave temperaturer. Om våren skjer en oppblomstring av arter som er lyskrevende og som trives i relativt kaldt vann. Sommer og høst domineres av arter som trives i varmere vann med rikelig lys. Forekomst av et stort antall arter viser at miljøforholdene har naturlige svingninger, mens påvirkede og ekstreme miljøer har færre arter. Miljøforholdene kan påvirke algenes utseende slik at cellestørrelsen kan variere ganske mye hos en og samme art. Algene har ulike krav til næringsstoffer. Alger med spesifikke krav til mengde og type av nærings stoffer, vil kunne være indikatorarter for bestemte vanntyper. Algene vil kunne ha oppblomstring under spesielt gunstige forhold, dvs. når tilgangen på disse næringsstoffene er gode. Ved tilførsel av næringsstoffer gjennom utslipp eller landbrukspåvirkning øker antall individer av enkelte grupper av planktonalger, mens artsantallet ofte går ned.

Næringsfattige eller oligotrofe innsjøer har differensierte algesamfunn med dominans av Gullalger (Chrysophyceae). Koblingsalger (undergruppe av grønnalger) vil også være vanlig sammen med kiselalgersom Cyclotella og Tabellaria.

Mer næringsrike sjøer, mesotrofe sjøer, vil få sterkere dominans av kiselalger og grønnaleer.

Næringsrike, eutrofe sjøer, har algesamfunn som mer og mer bli dominert av blågrønnalger (Cyanophyceae) og grønnalger (Chlorophyceae). Dype sjøer kan ha dominans av kiselalger som Asterionella formosa og Fragilaria crotonensis i et tidlig stadium av eutrofiering.

Myrvannssjøer eller dystrofe sjøer, kjennetegnes ved stor representasjon av koblingsalger (grønnalger).

I sure vann med lav pH, opptrer færre arter. Mengden av trådformede påvekstalger øker med forsuring. Kiselalgene har arter med spesifikke pH-krav, og i sedimenter med døde kiselskall kan en få indikasjoner på surhetsgraden i tidligere perioder. Imidlertid vil de fleste arter finnes innenfor et bredt spektrum av vannkvaliteter. Forekomst og registrering av arter alene, som ved kvalitative undersøkelser (håvtrekk), kan derfor i bare liten grad brukes til å angi bestemte vanntyper. Til det trenger en kvantitative undersøkelser som kan si mer om mengdeforholdet av de ulike artene og eventuelle endringer som finner sted.