Artsinformasjon

Kjennetegn: Liten, svart og hvit gås med hvitt kinn.

Forflytninger: Flokker med hvitkinngås passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Vårtrekket foregår fra siste halvdel av april, og berører områder av norskekysten mellom Vest-Agder og Nordland/Troms. Det er imidlertid få som stopper opp underveis før de når Helgelandskysten, der de legger seg opp nødvendige næringsreserver før de trekker videre mot Svalbard. Gresskledde øyer og holmer blir foretrukket, på rasteplassen er det maten som er viktigst. Hovedmengden a fuglene hekker på øyer langs vestkysten av Spitzbergen, de foretrekker øyer fordi polarreven har vanskeligere for å nå dem her. Om høsten raster de på Bjørnøya før de fleste trolig trekker direkte til Skottland. Noen få kan observeres langs kysten av Sørvestlandet vinterstid, ofte i blandingsflokker med andre gjess.

Utbredelse: Hvitkinngåsa hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. I Osloområdet finnes en liten utsatt populasjon på ca. 40 par, de fleste i Bunnefjorden. De hekker vesentlig på treløse holmer i indre skjærgården, men hekking i ferskvann er også registrert. Etter hekking streifer de til parkanlegg i Osloområdet, bl.a. til Frognerkilen der flesteparten oppholder seg for å myte (skifte fjær). Om vinteren trekker de ut av landet, hittil er en ringmerket fugl funnet i Tyskland som den eneste indikasjonen på hvor de oppholder seg da.

Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit.

Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa, og finnes også store i deler av Asia. På verdensbasis finnes ni underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.