Artsinformasjon

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene.

Lyd: Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Forflytninger: Granmeis er en standfugl.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Kjennetegn: En stor, grågrønn fink med kraftig nebb og gule tegninger på vingene. Gule felter på halen blir synlige i flukt.

Lyd: Grønnfinken har en klangfull kanarifugllignende sang der en slags “tuit”-lyd gjentas i sekvens. Den har flere strofer der forskjellen virker å være at de enkelte “tuit”-lydene unnagjøres fortere, slik at spennet går fra strofen “tuit-tuit-tuit-tuit” via “tu-tu-tu-tu-tu” til den tettere “ryryryryyyyt”.

Utbredelse: Grønnfinken trives ved åpen kulturmark i lavlandet og langs kysten der den ernærerer seg på ulike typer frø. Finnes i det meste av landet, men er mer fåtallig som hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: For det meste vegetabilsk kost, og i mindre grad insekter. Den er en vanlig gjest på fuglebrettet.

Forflytninger: En god del grønnfinker overvintrer i Norge, mens andre trekker til Nord-Europa, England og til vestkysten av Sverige i perioden september-oktober.

Hekkebiologi: Reiret bygges gjerne et par meter over bakken i einer, gran eller i hekker, og eggleggingen tar i Sør-Norge til i april, og i mai lenger nord. I Sør-Norge er det vanlig med to kull.

Kjennetegn: Grønnsisikhannen er kontrastrikt mønstret i gult, grønt og svart mens hunnen er mørkere grå med innslag av grønt og gult.

Lyd: Sangen om våren er et karakteristisk “ptlyyyyy”.

Utbredelse: Den er sterkt knyttet til gran- eller furuskog. Den er utbredt i hele landet der den finner er slik skog, men finnes også i bjørke- og gråorskog-habitater.

Næring: I hekkesesongen er konglefrø viktigste matkilde, mens i vinterhalvåret oppholder grønnsisiken seg i åpnere landskap med orefrø som viktig kostinnslag. Besøker gjerne foringsplasser.

Forflytninger: De fleste grønnsisikene trekker ut av landet til Vest- Mellom- og Sør-Vest-Europa i september-oktober, men i milde vintre med rike frøsettinger overvintrer en del individer i Norge.

Hekkebiologi: Reiret plasseres gjerne høyt ute på en gran- eller furugrein eller i buskas av gran, furu eller einer, og er vanskelig å finne. Eggleggingen starter vanligvis i april-mai, og det er trolig vanlig at den fostrer to kull i løpet av hekkesesongen.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Spettmeisen har en stålgrå ryggside, en svart øyenstripe og et relativt kraftig nebb. Hannens underside er hvit, mens hunnen har her en beigere farge.

Utbredelse: Spettmeisen er utbredt over det meste av lavlandet i Sør-Norge nord til Trondheimsfjorden. Den er en utpreget løvskogsfugl og foretrekker høyvokst, grovstammet gammel skog, men er også vanlig i kulturlandskap, som for eksempel parker og jordbrukslandskap med innslag av store trær.

Sang: synger med en gjennomtrengende, klar “piu,piu,piu…”-lyd.

Næring: Spettmeisen klatrer både oppover og nedover trestammer på jakt etter insekter, edderkoppdyr, nøtter og frø.

Forflytninger: Spettmeisen er en utpreget standfugl og livnærer seg mye på eike- og hasselnøtter om vinteren.

Hekkebiologi: Den er en typisk hullruger og legger egg i hulrom i trær, og gjerne i fuglekasser. Til tross for det kraftige nebbet hakker den ikke ut sitt eget hull. Om Spettmeisen finner hullet for stort murer den inn hullet slik at inngangen får riktig mål. Eggleggingen starter i midten eller slutten av april, og ungene oppholder seg lenger i reiret enn hos de andre meisene. Kun ett kull legges per sesong.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Svartmeisa er en liten meis med grå rygg, beige underside og svart hette med en hvit flekk/stripe opp i nakken. Sangen kan minne om kjøttmeisas, men er tynnere og med en annen klang.

Habitat: Dette er en typisk barskogsfugl som trivest best i granskog, selv om den kan hekke i furu og blandingsskog, og unntaksvis i løvskog. Den trenger ikke store sammenhengende skogsområder men klarer seg med skogholt og mindre treklynger.

Utbredelse: Den er utbredt over mesteparten av landet nord til Tromsø der den kan finne barskogsområder.

Forflytninger: Svartmeisa er overveiende standfugl, men når tilgangen på favorittmaten granfrø er lav kan den om høsten forflytte seg vest- og sørover.

Næring: Om sommeren foretrekker de insekter og edderkopper. Svartmeisa har det tynneste nebbet av alle meisene, og de spiser dermed de minste næringsemnene. De kan i likhet med bladsangere (Phylloscopus sp.) og fuglekonger spise mye bladlus og insektegg. Utenfor hekkesesonger inntar de mye frø fra bartrær, og i første rekke fra gran.

Hekkebiologi: Egglegging starter i siste halvdel av april, og to kull er relativt vanlig. Rugetiden er ca. 14 dager. Reiret plasseres i naturlige hulrom, i fuglekasser, på bakken under røtter og steiner eller i bergsprekker. Ungene blir fostret opp på insekter.