Asterionella	Tabellaria

Kiselalgene er karakterisert ved at cellene har skall av kisel (SiO₂). De har sin hovedutbredelse i marint miljø. Det er kiselalgene som hver vår står for våroppblomstringen av planktonalger i norske kystfarvann, og de regnes som en av de viktigste produsentene i havet. I ferskvann har de langt mindre betydning.

Den forkislede celleveggen hos kiselalgene består av to skallhalvdeler, bunn og lokk. Cellen kan være sirkelrund (sentrisk diatome) eller den kan være avlang (pennat diatome). Slektene Cyclotella og Aulacoseira (tidligere til slekten Melosira) er vanlige sentriske diatomeer, mens slektene Tabellaria og Asterionella er vanlige pennate diatomeer i ferskvannsplankton. De fleste artene finnes likevel som bentiske og danner belegg på andre planter, på steiner ol. Den forkislede celleveggen danner fine strukturer og mønster med porer og åpninger. Mønsteret utgjør viktige systematiske kjennetegn, men er vanskelig å studere i vanlige mikroskop. Når cellen deler seg splittes cellene opp i bunn og lokk og det dannes nye bunner. Denne delingen kan under gunstige forhold foregå flere ganger i døgnet, og det er forklaringen på at celletallet i løpet av kort tid kan øke enorrnt. Fargen varierer fra gulbrun til brunlig. Det skyldes gule eller gulbrune kloroplaster med rikelig karotenoider sarnmen med opplagret olje, ved siden av klorofyll a og klorofyll c.

I et vann med rikelig tilgang på nitrater og fosfater, men med lite silikat, kan silikat komme i underskudd og dermed vil kiselalgene fortrenges av andre planktonalger, f.eks. blågrønnalger.

Mange kiselalger er bentiske. Disse er ikke tatt med i kompendiet.